I det enorme kosmos, der stjerner danser sin evige vals og planeter spinner i stille baner, ligger en verden glemt av tiden. Zephyria, et navn som hvisker eldgamle hemmeligheter, et ekko av sivilisasjoner tapt i evighetens støv. Under ubøyelig gransking av to måner, deres sølvfargede lys som bader sanddynene i en spektral glød, står et monument over det ukjente. Den store pyramiden, en obsidiankoloss som trosser menneskelig forståelse, reiser seg som et arr på planetens ansikt, en gåte hugget i selve mystikkens stein. I utallige årtusener forble denne slumrende titanen taus, vokter av ufattelige hemmeligheter under et stjernespekket himmelhimmel. De første kolonistene, lokket av rykter om ufattelige rikdommer, ankom dens golde kyster med øyne fylt av grådighet og hjerter fulle av håp. De søkte Luminium, et mineral hvis kraft, det ble sagt, kunne gi drivstoff til skipene deres og forlenge deres flyktige liv utover grensene som naturen påla. Men pyramiden, ugjennomtrengelig for deres innsats, forble forseglet. Dens mørke kamre, labyrinter av fremmed visdom, motsto ethvert forsøk på vanhelligelse. Den store pyramiden ventet, tålmodig som fjellene, evig som stjernene, på at den utvalgte skulle komme.